tirsdag 12. august 2008

Savn

I dag er det nøyktig et halvt år siden jeg mistet den mest betydningsfulle mannen i mitt liv. Mannen som har hatt og alltid vil ha en veldig spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg rakk å kjenne han i 24 år, 1 måned og 20 dager. Jeg skulle ønske det var mye lenger, men livet går sin gang. Når jeg ser tilbake på de årene, er de fylt med uendelig mange gode minner og bildene er fortsatt levende. Jeg håper de alltid vil være levende og klare, men en del av meg er redd for at bildene vil viskes ut som tiden går.

Jeg ser de maskuline, men myke hendende.
Jeg ser det store smilet.
Jeg ser de blå, varme og snille øynene.
Jeg hører den dype og kjære stemmen.

Jeg ser jeg sitter på fanget hans. Han sitter der hvor han alltid sitter. I godstolen sin. Jeg titter på han i full fascinasjon over alle rynkene. Stryker han over ansiktet før jeg holder ham i hendene. Det er noe av det beste jeg vet.
Jeg ser at han kommer ut fra badet med barberskum i ansiktet og spør "er det noen snille barn her?". Jeg kjenner han gir meg ett av sine mange barberskumkyss.

Etterhvert som tiden går, og vi begge har blitt eldre, ser jeg at han går dårlig. Han hører meg nesten ikke, og en dag kan han heller ikke se så mye.
Jeg ser han sitter i rullestol, men han er fortsatt den samme. Ansiktet, hendene, øynene og stemmen. Vi lyser opp like mye når vi ser hverandre. Det er et spesielt og ubeskrivelig bånd der.

Jeg ser han ligger i sykehussengen. Han puster tungt, sakte, og har øynene igjen.
Jeg holder de samme hendene som jeg har holdt så mange ganger før. Jeg stryker kinnene som har gitt meg så mye kjærlighet.
Etter flere timer blir det stille. Han puster ikke lenger. Det er ikke lenger liv i ansiktet og øynene, og huden blir fort kald.


Jeg tenker på, og savner, oldefaren min hver dag....

4 kommentarer:

Støvkorn sa...

Åh, så trist... gruer meg til jeg mister en av mine...vært nære på, men de er fremdeles her. kram

vivalame sa...

det er trist mor... har alltid lurt på hvordan jeg kom til å takle det, men livet går merkelig nok videre.. må bare holde fast på minner og gode stunder. klisje, men...

=)

mirakel sa...

Dette var utrolig vakkert skrevet. Ser liksom alt for meg.

Jeg vet hvor nære dere var hverandre, det er fint å vite at dere hadde et slikt bånd.

Stor klem

vivalame sa...

takk mirakel=)
var godt å skrive det på en måte..