Gullkorn fra en reklametittende femåring

I dag har jeg hatt skikkelig kvalitetstid med min nydelige fetter. Han er fem, snart seks, begynner på skolen neste uke, og er blitt en stoooor gutt. I dag har vi hatt det storveis og han er en moro gutt å være sammen med.

Som nevnt i tidligere innlegg, så mistet vi oldefaren vår i februar. I dag tok jeg med fetteren min til grava hans. Han hadde ikke vært der tidligere, så jeg var litt spent. Åssen snakker man med en femåring om døden?

I bilen på vei til kirkegården snakket han mye om begravelsen som var lenge siden, at man fortsatt kunne snakke med oldefar hvis man ville, at han er borte fra oss, men allikevel ikke helt borte. Han lurte på hva en gravplass er. Jeg svarte at det er et sted som vi kan besøke oldefar. Akkurat som vi dro på gamlehjemmet for å besøke ham, kan vi nå besøke ham ved gravplassen. Han sa han syns det var fint.

Vi stod og så på graven og jeg forklarte til han at navnet til oldefar står på den. Han lurte på hva tallene er. Jeg forklarte at det er bursdagen til oldefar og den dagen han ble borte.

Han var veldig stille i bilen etterpå. Jeg lurte på om jeg hadde traumatisert lillegutten med gravplassen, men syns også han taklet det helt strålende. Det virker som han har et naturlig forhold til døden og en trygghet om at oldefar sitter på en sky i himmelen og følger med på oss.

Plutselig sier han litt betenkt :"hadde oldefar tatt VitaePro, så hadde han sikkert levd ennå"

Jeg tror oldefar lo så han datt ned fra skya akkurat da....