mandag 30. juli 2007

90 minutters frihet..

Jeg er tilbake… Har ikke helt lyst til å ta av meg skjerfet ennå, og sitter igjen med følelsen av at det er sånne type kamper som kommer til å gjøre at jeg får nerveproblemer og høyt blodtrykk før jeg runder 30. Men det er verdt det.

Det er mange delte meninger når det gjelder fotballinteresse og intensiteten av den. Jeg er vel ikke noe mer enn litt over middels engasjert og interessert, men etter å ha spilt aktivt i nesten ti år, så er jeg, og forblir, en fotballjente. For meg representerer fotball en veldig viktig ting; FRIHET. I løpet av en dag er det så mange tanker som løper parallelt med hverandre, store og små. At man da klarer å koble ut alt, og da mener jeg ALT, pga en kamp, er uvurderlig.

Tenk at man faktisk ikke tenker på NOE annet i løpet av 90 minutter enn hva som skjer på banen. Ingen tanker om gutter, økonomi, jobbmengde, rotet hjemme, sulten mage, trøtt og sliten kropp…

Koble av fra hele verden i 90 minutter. Takket være en liten ball og 22 mannfolk.

Genialt…

mandag 23. juli 2007

Å LEVE, Å TENKE

Noen ganger kan det virke som det å leve, og det å tenke, ikke harmonerer med hverandre på en og samme gang.
Enten er man så opptatt med å tenke at man ikke lever, andre ganger er man fullt i gang med livet uten at man rekker å tenke. Begge kan komme tilbake og bite deg i ræva.

Ofte tror jeg det er tidligere mer eller mindre dårlige erfaringer som gjør at man tenker mer enn man lever. Det er, etter min mening, en helt legitim ting ettersom ”brent barn skyr ilden”. Har man først fått seg en på trynet, kjent hvor inni helvete det svir, så vil man utsette seg for det igjen. Enkel logikk, selv om det kan være bevisst eller helt ubevisst. Nøkkelordene er ”skeptisk” og ”ambivalent”, går stadig i tenkeboksen og analyserer. Vriiiiir og vender, og ender som regel med et ”nei”. Ikke for man ikke vil, men fordi man ikke tør av ymse grunner. Det går jo seriøst an å tenke i hjel et tema uten å merke at livet foregår rett utafor tenkeboksen.

Så griper man fatt i det livet da. Lever det. Uten å tenke. Det er herlig befriende. Shopper som en idiot, spiser knekkebrød til middag, sjonglerer dater, drikker seg dritings på paraplydrinker og syns det er en kjempeide å ta med seg han på barkrakken ved siden av seg hjem (han var jo trossalt kjekk etter alle de paraplydrinkene). Det går unna i svingene, null dårlig samvittighet og med mottoet ”man lever bare en gang” ukritisk klistra fast i panna.

Jeg vil leve og tenke på en og samme gang. Jeg vil tenke mens jeg lever.
Jeg vil aldri utelukke noe som gjør at jeg kan gå glipp av noe fantastisk, lærerikt og minneverdig. Jeg er klar over at det krever evne og vilje til å satse og ta sjanser, og samtidig bite tenna sammen når du sitter igjen med et symbolsk blåveis og kutt i leppa.

For vi lever bare en gang, og generelt sett er det ingen andre enn oss selv som stopper oss….

torsdag 19. juli 2007

vaklende steg...

...inn i bloggverden...

hmmm... knoter og ordner no veldig her nå... selv om jeg tilhører nerdegenerasjonen og har profil på de obligatoriske nettstedene, titter innom msn etc, så finnes jeg ikke datakyndig... skal nok få god opplæring av en viss liten bloggjente som har inspirert meg til dette her...

anyways... god på å bable, god på å dele, god på å ordlegge meg, god på å reflektere... lyser jo blogger lang vei eller?

viiiiii prøver!

klar, ferdig, GÅ!

og folkens.... hadde vært så stas atte med kommentarer og greier!