Vennskap - et lite mirakel

Jeg er sjeleglad for at fjortistiden er over. Den tiden man ukritisk "tar det man får" av vennskap. Da man daglig utsetter seg for svik, baksnakking og vonde stikk i ryggen, men de få gode dagene overskygger de vonde. Man er bare glad for at man har "venner".

Jeg priser meg lykkelig for at jeg har blitt "voksen". At jeg nå er en trygg og reflektert ung dame (!!) som faktisk kan velge venner, ikke bare få tildelt. Jeg kan ta et aktivt standpunkt i hvem jeg velger å omgås, hvem jeg ønsker å dele ting med, og hvem jeg ønsker å gi av meg selv til.

Jeg velger de som gir meg trygghet. De som gir meg rom til å være meg selv. De som både gir og tar. Fantastiske mennesker hvis positivitet og energi smitter over.

De man ler sammen med. De man gråter sammen med.

Jeg velger de som kan få flere timer på kafè virke som ti minutter, og man kan godt sitte ytterligere timer. Timer fylt med meningsfulle og totalt meningsløse emner.

Vennskap må ivaretas, respekteres, verdsettes og ikke tas for gitt.
Vennskap er på mange måter et lite mirakel ;)

Nostalgi

leaves changing colours,
fresh air to breath,

new season's coming,
but the past just won't let go....

Å LEVE, Å TENKE

Noen ganger kan det virke som det å leve, og det å tenke, ikke harmonerer med hverandre på en og samme gang.
Enten er man så opptatt med å tenke at man ikke lever, andre ganger er man fullt i gang med livet uten at man rekker å tenke. Begge kan komme tilbake og bite deg i ræva.

Ofte tror jeg det er tidligere mer eller mindre dårlige erfaringer som gjør at man tenker mer enn man lever. Det er, etter min mening, en helt legitim ting ettersom ”brent barn skyr ilden”. Har man først fått seg en på trynet, kjent hvor inni helvete det svir, så vil man utsette seg for det igjen. Enkel logikk, selv om det kan være bevisst eller helt ubevisst. Nøkkelordene er ”skeptisk” og ”ambivalent”, går stadig i tenkeboksen og analyserer. Vriiiiir og vender, og ender som regel med et ”nei”. Ikke for man ikke vil, men fordi man ikke tør av ymse grunner. Det går jo seriøst an å tenke i hjel et tema uten å merke at livet foregår rett utafor tenkeboksen.

Så griper man fatt i det livet da. Lever det. Uten å tenke. Det er herlig befriende. Shopper som en idiot, spiser knekkebrød til middag, sjonglerer dater, drikker seg dritings på paraplydrinker og syns det er en kjempeide å ta med seg han på barkrakken ved siden av seg hjem (han var jo trossalt kjekk etter alle de paraplydrinkene). Det går unna i svingene, null dårlig samvittighet og med mottoet ”man lever bare en gang” ukritisk klistra fast i panna.

Jeg vil leve og tenke på en og samme gang. Jeg vil tenke mens jeg lever.
Jeg vil aldri utelukke noe som gjør at jeg kan gå glipp av noe fantastisk, lærerikt og minneverdig. Jeg er klar over at det krever evne og vilje til å satse og ta sjanser, og samtidig bite tenna sammen når du sitter igjen med et symbolsk blåveis og kutt i leppa.

For vi lever bare en gang, og generelt sett er det ingen andre enn oss selv som stopper oss….