Vennskap - et lite mirakel

Jeg er sjeleglad for at fjortistiden er over. Den tiden man ukritisk "tar det man får" av vennskap. Da man daglig utsetter seg for svik, baksnakking og vonde stikk i ryggen, men de få gode dagene overskygger de vonde. Man er bare glad for at man har "venner".

Jeg priser meg lykkelig for at jeg har blitt "voksen". At jeg nå er en trygg og reflektert ung dame (!!) som faktisk kan velge venner, ikke bare få tildelt. Jeg kan ta et aktivt standpunkt i hvem jeg velger å omgås, hvem jeg ønsker å dele ting med, og hvem jeg ønsker å gi av meg selv til.

Jeg velger de som gir meg trygghet. De som gir meg rom til å være meg selv. De som både gir og tar. Fantastiske mennesker hvis positivitet og energi smitter over.

De man ler sammen med. De man gråter sammen med.

Jeg velger de som kan få flere timer på kafè virke som ti minutter, og man kan godt sitte ytterligere timer. Timer fylt med meningsfulle og totalt meningsløse emner.

Vennskap må ivaretas, respekteres, verdsettes og ikke tas for gitt.
Vennskap er på mange måter et lite mirakel ;)