Når fortid blir nåtid og framtid..

Alle har ekser. Det er helt greit.
De er en del av fortida som har vært med på å forme den man er i dag.
Alle par må forholde seg til at sin kjære har hatt en tidligere kjære. Man må godta det, innse at det er en del av fortiden og fokusere på framtiden.

Den generelle tendensen er vel at ekser nettopp er fortid, og man trenger ikke forholde seg til hverken fortiden eller eksen i nåtiden.

Hva gjør man da når samboers fortid plutselig blir min nåtid og vil være en del av vår framtid?
Hvordan forholder man seg fattet og moden i en situasjon hvor man stadig blir minnet på hva de hadde og hvor tilsynelatende godt hun kjenner ham?

Hva svarer man på kommentarer som er formulert kun for å såre? slike subtile men onskapsfulle fomuleringer som enkelte jenter er eksperter på?

Hvordan skal man takle å bli møtt med en ubeskrivelig respektløshet av et annet voksent menneske?

....og hvordan skal jeg klare å ikke la det gå utover han?

Det er godt mulig det kommer til å klikke for meg snart. Jeg er litt usikker på hvor lenge til jeg klarer å smile stivt og høflig, telle til hundreogførtito, svelge store hårete vonde kameler, legge energi i å skjule kroppsspråk og fjerne meg fra situasjonen hvis mulig.

=)

OG han kjøper blomster:)

Jubileum og verdens beste kar!

Siden jeg er jente, så har jeg biologisk betinget snøring på datoer verdt å huske. 28 juli var det ett år siden jeg traff en søt, litt rar og veldig full kar på byen. Han skulle jaggu vise seg å være den mest fantastiske gutten jeg noen gang har møtt, og i dag er det offisiell ettårsdag!

Hvorfor er han så fantastisk? Her er en brøkdel:

• Han syns jeg er verdens vakreste, uansett når på døgnet, uansett sminke og klær, og han syns til og med jeg er søt når han holder håret mitt etter veeel mye alkohol (!!)
• Vi ler. Både av og med hverandre, og vi ler masse!
• Han biter seg merke i at jeg har falt for en jakke, og overrasker meg med å kjøpe den til meg.
• Han sender meg meldinger som lyser opp jobbhverdagen
• Han lærer meg stadig nye ting.
• Han er en god samtalepartner, både i stort og smått, og kommer med råd han ikke vet han gir engang
• Han er ubegrenset fysisk kjærlig. Uansett tid og sted, koser, klemmer, kysser, stryker.
• Han savner meg en lørdagskveld når jeg er sammen med venniner
• Han er interessert i meg og mitt, og spør meg "hvordan har det vært på jobb i dag?"
• Han har mål, ambisjoner og framtidsplaner, og disse inkluderer meg

Som sagt, kun er brøkdel som gir et bilde på hvem han er. Mest av alt er hans egenskaper og måten han får meg til å føle meg på udefinerbar, og det udefinerbare gjør det hele så naturlig, trygt og godt.

Han innehar kvaliteter jeg ikke visste jeg lette etter engang. Jeg føler ting jeg ikke visste jeg kunne føle. Følelsene og det naturlige samspillet oss i mellom ga meg åpenbaringen: "det er sånn HER det skal være!"

Han elsker meg, og jeg elsker han. ♥