.... selv om det dreier seg om to treåringer, en fireåring og en femåring mot en tjuefireåring....
Med andre ord: i dag har jeg fått deng av småfolk på trampolina! Men jaggu var det gøy =)
søndag 24. august 2008
onsdag 20. august 2008
Helvetes hverdag!
Skole i dag (videreutdanning, deltid). BLÆ.
Etter å ha hatt ferie i nøyaktig tre uker og to dager var det fysisk PAIN å stå opp da klokka ringte til morran i dag. Det var faktisk nesten sånn at jeg begynte å sutregrine som en fireåring. Ekstra moro var det jo at det pøøøsregna ute og da! Great!
Skoledager er hvertfall en myk overgang til jobbhverdagen da. Det blir realitet til tirsdag og blir så kvalm at jeg ikke orker å skrive om det engang.
Digger jobben min, men liker ferie best!
Etter å ha hatt ferie i nøyaktig tre uker og to dager var det fysisk PAIN å stå opp da klokka ringte til morran i dag. Det var faktisk nesten sånn at jeg begynte å sutregrine som en fireåring. Ekstra moro var det jo at det pøøøsregna ute og da! Great!
Skoledager er hvertfall en myk overgang til jobbhverdagen da. Det blir realitet til tirsdag og blir så kvalm at jeg ikke orker å skrive om det engang.
Digger jobben min, men liker ferie best!
tirsdag 19. august 2008
mandag 18. august 2008
Jubileum og verdens beste kar!
Siden jeg er jente, så har jeg biologisk betinget snøring på datoer verdt å huske. 28 juli var det ett år siden jeg traff en søt, litt rar og veldig full kar på byen. Han skulle jaggu vise seg å være den mest fantastiske gutten jeg noen gang har møtt, og i dag er det offisiell ettårsdag!
Hvorfor er han så fantastisk? Her er en brøkdel:
Hvorfor er han så fantastisk? Her er en brøkdel:
- Han syns jeg er verdens vakreste, uansett når på døgnet, uansett sminke og klær, og han syns til og med jeg er søt når han holder håret mitt etter veeel mye alkohol (!!)
- Vi ler. Både av og med hverandre, og vi ler masse!
- Han biter seg merke i at jeg har falt for en jakke, og overrasker meg med å kjøpe den til meg.
- Han sender meg meldinger som lyser opp jobbhverdagen
- Han lærer meg stadig nye ting.
- Han er en god samtalepartner, både i stort og smått, og kommer med råd han ikke vet han gir engang
- Han er ubegrenset fysisk kjærlig. Uansett tid og sted, koser, klemmer, kysser, stryker.
- Han savner meg en lørdagskveld når jeg er sammen med venniner
- Han er interessert i meg og mitt, og spør meg "hvordan har det vært på jobb i dag?"
- Han har mål, ambisjoner og framtidsplaner, og disse inkluderer meg
Som sagt, kun er brøkdel som gir et bilde på hvem han er. Mest av alt er hans egenskaper og måten han får meg til å føle meg på udefinerbar, og det udefinerbare gjør det hele så naturlig, trygt og godt.
Han innehar kvaliteter jeg ikke visste jeg lette etter engang. Jeg føler ting jeg ikke visste jeg kunne føle. Følelsene og det naturlige samspillet oss i mellom ga meg åpenbaringen: "det er sånn HER det skal være!"
Han elsker meg, og jeg elsker han. ♥
fredag 15. august 2008
Gullkorn fra en reklametittende femåring
I dag har jeg hatt skikkelig kvalitetstid med min nydelige fetter. Han er fem, snart seks, begynner på skolen neste uke, og er blitt en stoooor gutt. I dag har vi hatt det storveis og han er en moro gutt å være sammen med.
Som nevnt i tidligere innlegg, så mistet vi oldefaren vår i februar. I dag tok jeg med fetteren min til grava hans. Han hadde ikke vært der tidligere, så jeg var litt spent. Åssen snakker man med en femåring om døden?
I bilen på vei til kirkegården snakket han mye om begravelsen som var lenge siden, at man fortsatt kunne snakke med oldefar hvis man ville, at han er borte fra oss, men allikevel ikke helt borte. Han lurte på hva en gravplass er. Jeg svarte at det er et sted som vi kan besøke oldefar. Akkurat som vi dro på gamlehjemmet for å besøke ham, kan vi nå besøke ham ved gravplassen. Han sa han syns det var fint.
Vi stod og så på graven og jeg forklarte til han at navnet til oldefar står på den. Han lurte på hva tallene er. Jeg forklarte at det er bursdagen til oldefar og den dagen han ble borte.
Han var veldig stille i bilen etterpå. Jeg lurte på om jeg hadde traumatisert lillegutten med gravplassen, men syns også han taklet det helt strålende. Det virker som han har et naturlig forhold til døden og en trygghet om at oldefar sitter på en sky i himmelen og følger med på oss.
Plutselig sier han litt betenkt :"hadde oldefar tatt VitaePro, så hadde han sikkert levd ennå"
Jeg tror oldefar lo så han datt ned fra skya akkurat da....
Som nevnt i tidligere innlegg, så mistet vi oldefaren vår i februar. I dag tok jeg med fetteren min til grava hans. Han hadde ikke vært der tidligere, så jeg var litt spent. Åssen snakker man med en femåring om døden?
I bilen på vei til kirkegården snakket han mye om begravelsen som var lenge siden, at man fortsatt kunne snakke med oldefar hvis man ville, at han er borte fra oss, men allikevel ikke helt borte. Han lurte på hva en gravplass er. Jeg svarte at det er et sted som vi kan besøke oldefar. Akkurat som vi dro på gamlehjemmet for å besøke ham, kan vi nå besøke ham ved gravplassen. Han sa han syns det var fint.
Vi stod og så på graven og jeg forklarte til han at navnet til oldefar står på den. Han lurte på hva tallene er. Jeg forklarte at det er bursdagen til oldefar og den dagen han ble borte.
Han var veldig stille i bilen etterpå. Jeg lurte på om jeg hadde traumatisert lillegutten med gravplassen, men syns også han taklet det helt strålende. Det virker som han har et naturlig forhold til døden og en trygghet om at oldefar sitter på en sky i himmelen og følger med på oss.
Plutselig sier han litt betenkt :"hadde oldefar tatt VitaePro, så hadde han sikkert levd ennå"
Jeg tror oldefar lo så han datt ned fra skya akkurat da....
torsdag 14. august 2008
Høstforsetter
Nyttårsforsetter my ass.
Syns etter-ferie-tid er en mye bedre tid til å røske og rydde litt i hverdagen. Det føles mer ut som en "ny start" enn januar.
Har i grunn aldri hatt noen forsetter, hovedsaklig fordi en mestringsjunkie ikke setter seg mål ho vet ho ikke kan nå. MEN nå må endring til, OG jeg har en veldig god forutsetning til å klare det.
Here goes:
1. FÅ LAPPEN! Endelig! Etter 24 år med bilskrekk og lit til kollektiv trafikk, har jeg oppkjøring i veldig nærmeste framtid. Velkommen nyvunnet frihet! Jeg slipper å taime morgenrutinene til den jævla bussen. Jeg slipper å vente i byen på bussen videre, og ikke minst, så kan jeg bare kjøre hjem på slutten av dagen i stedet for å vente på riktig buss. Oh joy!
2. VÆRE MER SOSIAL! Etter å ha flyttet fra sentrum og ut til "øde", og uten lappen, har mitt sosiale initiativ sviktet. Etter å ha pest seg fram og tilbake på jobb med fire busser, så frister det ikke å sette seg på bussen igjen og besøke familie og venner. Med muligheten for å kjøre bil, så er jeg back in business!
3. TRENE IGJEN! Nå skjønner jeg virkelig hva folk mener med "samboerkiloene". Etter å ha møtt mannen i mitt liv for et år siden, så har kroppen utvida seg på en litt uheldig måte. Kan det ha noe med at året som har gått har vært fylt med sofa, kos, mat, godteri og null trening? hm.. kanke skjønne det! Nok en gang; med lappen, så er det bare å smette i bilen og shake ass på aerobicen igjen. Det skal bli digg, og jeg gleder meg til å trene igjen!
4. SLUTTE Å RØYKE. Ene og alene av den grunnen at jeg ikke er hypp på å være en usjarmerende, hostende og harkende 24-åring. Det kommer til å være det vanskeligste punktet og velger å ikke utdype no mer nu.
Nå håper jeg jo bare inderlig at jeg står på oppkjøringa da! Tvi, tvi...
Syns etter-ferie-tid er en mye bedre tid til å røske og rydde litt i hverdagen. Det føles mer ut som en "ny start" enn januar.
Har i grunn aldri hatt noen forsetter, hovedsaklig fordi en mestringsjunkie ikke setter seg mål ho vet ho ikke kan nå. MEN nå må endring til, OG jeg har en veldig god forutsetning til å klare det.
Here goes:
1. FÅ LAPPEN! Endelig! Etter 24 år med bilskrekk og lit til kollektiv trafikk, har jeg oppkjøring i veldig nærmeste framtid. Velkommen nyvunnet frihet! Jeg slipper å taime morgenrutinene til den jævla bussen. Jeg slipper å vente i byen på bussen videre, og ikke minst, så kan jeg bare kjøre hjem på slutten av dagen i stedet for å vente på riktig buss. Oh joy!
2. VÆRE MER SOSIAL! Etter å ha flyttet fra sentrum og ut til "øde", og uten lappen, har mitt sosiale initiativ sviktet. Etter å ha pest seg fram og tilbake på jobb med fire busser, så frister det ikke å sette seg på bussen igjen og besøke familie og venner. Med muligheten for å kjøre bil, så er jeg back in business!
3. TRENE IGJEN! Nå skjønner jeg virkelig hva folk mener med "samboerkiloene". Etter å ha møtt mannen i mitt liv for et år siden, så har kroppen utvida seg på en litt uheldig måte. Kan det ha noe med at året som har gått har vært fylt med sofa, kos, mat, godteri og null trening? hm.. kanke skjønne det! Nok en gang; med lappen, så er det bare å smette i bilen og shake ass på aerobicen igjen. Det skal bli digg, og jeg gleder meg til å trene igjen!
4. SLUTTE Å RØYKE. Ene og alene av den grunnen at jeg ikke er hypp på å være en usjarmerende, hostende og harkende 24-åring. Det kommer til å være det vanskeligste punktet og velger å ikke utdype no mer nu.
Nå håper jeg jo bare inderlig at jeg står på oppkjøringa da! Tvi, tvi...
onsdag 13. august 2008
ferie = regn.. hurra!
Det er nå to år siden jeg var ferdig med grunnutdanningen og trådte inn i voksenverden med en 100% fast stilling. Jeg har dager hvor jeg savner hverdagsfyll og muligheten til å velge om man er hypp på å stå opp av sengen eller ikke, men på den andre siden så priser jeg utfordringene, tryggheten og inntekten. Ikke minst er det jo uhyyre knall med ferieloven da! Fem uker og greier, og feriepenger som svir i lommeboka.
Etter å ha vært både elev og student i X antall år, så har jeg også måttet jobbe i sommerferiene. Da snakker vi dagen etter skoleslutt og fram til freakin skolestart. Ikke råd til å la vær å jobbe med andre ord. Derfor er det ekstra knall å være voksen å kunne ta ut ferie!
Første sommer i yrkesaktivt liv: ikke opparbeidet ferie, så tok en ukes ferie med trekk i lønn. Den uka ble tilbragt på quartfestivalen, i telt, regn og gjørme og en lite velkommen halsbetennelse! Veldig givende å ligge med feber i et tomannstelt mens man hører på folk som fester utafor. Hurra!
Andre sommer i yrkesaktivt liv: to uker betalt ferie. Det regna HVER dag og målestokken viste 12 grader. Flott!
Tredje sommer i yrkesaktivt liv: tre uker betalt ferie. Har betalt over 6000 spenn for å reise vekk den ene jævla uka det var tropevarme i norge. Vel hjemme fra sydenland landet jeg i øs pøs regnvær. Det har regne hveeer dag etter det. Nå er det snart jobb igjen.
Har to uker ferie igjen i år 2008, men oddsen for at sommeren kommer i typ oktober er vel ikke helt på min side eller?
Faen...
Etter å ha vært både elev og student i X antall år, så har jeg også måttet jobbe i sommerferiene. Da snakker vi dagen etter skoleslutt og fram til freakin skolestart. Ikke råd til å la vær å jobbe med andre ord. Derfor er det ekstra knall å være voksen å kunne ta ut ferie!
Første sommer i yrkesaktivt liv: ikke opparbeidet ferie, så tok en ukes ferie med trekk i lønn. Den uka ble tilbragt på quartfestivalen, i telt, regn og gjørme og en lite velkommen halsbetennelse! Veldig givende å ligge med feber i et tomannstelt mens man hører på folk som fester utafor. Hurra!
Andre sommer i yrkesaktivt liv: to uker betalt ferie. Det regna HVER dag og målestokken viste 12 grader. Flott!
Tredje sommer i yrkesaktivt liv: tre uker betalt ferie. Har betalt over 6000 spenn for å reise vekk den ene jævla uka det var tropevarme i norge. Vel hjemme fra sydenland landet jeg i øs pøs regnvær. Det har regne hveeer dag etter det. Nå er det snart jobb igjen.
Har to uker ferie igjen i år 2008, men oddsen for at sommeren kommer i typ oktober er vel ikke helt på min side eller?
Faen...
tirsdag 12. august 2008
Savn
I dag er det nøyktig et halvt år siden jeg mistet den mest betydningsfulle mannen i mitt liv. Mannen som har hatt og alltid vil ha en veldig spesiell plass i hjertet mitt.
Jeg rakk å kjenne han i 24 år, 1 måned og 20 dager. Jeg skulle ønske det var mye lenger, men livet går sin gang. Når jeg ser tilbake på de årene, er de fylt med uendelig mange gode minner og bildene er fortsatt levende. Jeg håper de alltid vil være levende og klare, men en del av meg er redd for at bildene vil viskes ut som tiden går.
Jeg ser de maskuline, men myke hendende.
Jeg ser det store smilet.
Jeg ser de blå, varme og snille øynene.
Jeg hører den dype og kjære stemmen.
Jeg ser jeg sitter på fanget hans. Han sitter der hvor han alltid sitter. I godstolen sin. Jeg titter på han i full fascinasjon over alle rynkene. Stryker han over ansiktet før jeg holder ham i hendene. Det er noe av det beste jeg vet.
Jeg ser at han kommer ut fra badet med barberskum i ansiktet og spør "er det noen snille barn her?". Jeg kjenner han gir meg ett av sine mange barberskumkyss.
Etterhvert som tiden går, og vi begge har blitt eldre, ser jeg at han går dårlig. Han hører meg nesten ikke, og en dag kan han heller ikke se så mye.
Jeg ser han sitter i rullestol, men han er fortsatt den samme. Ansiktet, hendene, øynene og stemmen. Vi lyser opp like mye når vi ser hverandre. Det er et spesielt og ubeskrivelig bånd der.
Jeg ser han ligger i sykehussengen. Han puster tungt, sakte, og har øynene igjen.
Jeg holder de samme hendene som jeg har holdt så mange ganger før. Jeg stryker kinnene som har gitt meg så mye kjærlighet.
Etter flere timer blir det stille. Han puster ikke lenger. Det er ikke lenger liv i ansiktet og øynene, og huden blir fort kald.
Jeg tenker på, og savner, oldefaren min hver dag....
Jeg rakk å kjenne han i 24 år, 1 måned og 20 dager. Jeg skulle ønske det var mye lenger, men livet går sin gang. Når jeg ser tilbake på de årene, er de fylt med uendelig mange gode minner og bildene er fortsatt levende. Jeg håper de alltid vil være levende og klare, men en del av meg er redd for at bildene vil viskes ut som tiden går.
Jeg ser de maskuline, men myke hendende.
Jeg ser det store smilet.
Jeg ser de blå, varme og snille øynene.
Jeg hører den dype og kjære stemmen.
Jeg ser jeg sitter på fanget hans. Han sitter der hvor han alltid sitter. I godstolen sin. Jeg titter på han i full fascinasjon over alle rynkene. Stryker han over ansiktet før jeg holder ham i hendene. Det er noe av det beste jeg vet.
Jeg ser at han kommer ut fra badet med barberskum i ansiktet og spør "er det noen snille barn her?". Jeg kjenner han gir meg ett av sine mange barberskumkyss.
Etterhvert som tiden går, og vi begge har blitt eldre, ser jeg at han går dårlig. Han hører meg nesten ikke, og en dag kan han heller ikke se så mye.
Jeg ser han sitter i rullestol, men han er fortsatt den samme. Ansiktet, hendene, øynene og stemmen. Vi lyser opp like mye når vi ser hverandre. Det er et spesielt og ubeskrivelig bånd der.
Jeg ser han ligger i sykehussengen. Han puster tungt, sakte, og har øynene igjen.
Jeg holder de samme hendene som jeg har holdt så mange ganger før. Jeg stryker kinnene som har gitt meg så mye kjærlighet.
Etter flere timer blir det stille. Han puster ikke lenger. Det er ikke lenger liv i ansiktet og øynene, og huden blir fort kald.
Jeg tenker på, og savner, oldefaren min hver dag....
Abonner på:
Innlegg (Atom)